De fremste årsakene til handel med barn er fattigdom, og vanskelige økonomiske og sosiale vilkår. Menneskehandel er svært lønnsomt for dem som driver den, og risikoen for å bli oppdaget og straffet er liten.
Menneskehandel er definert i FNs Palermoprotokoll, og er i Norge nedfelt i Straffelovens § 224.
Ofre for menneskehandel er personer som er utsatt for vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd, og er utnyttet til
Mindreårige er per definisjon i en sårbar situasjon. All utnytting av personer under 18 år er derfor å anse som menneskehandel, uavhengig av om vold, trusler eller annen utilbørlig atferd er brukt. Se også Straffeloven § 224 og Europarådskonvensjonen (PDF) om menneskehandel, artikkel 4. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 2008.
Mange tusen ofre for menneskehandel føres til og mellom land i Vest-Europa som ofre for menneskehandel. Noen havner i Norge.
Veldig mange utnyttes for seksuelle formål eller i tvangsarbeid og tvangstjenester. Type utnyttelse kan variere fra land til land. Å lure eller lokke er vanlige framgangsmåter for dem som tjener på handelen med mennesker. Menneskehandel over grensene har fått mest oppmerksomhet, men handelen skjer også innenfor et land uten at grenser krysse
Tilbakebetaling av fiktiv gjeld
Et viktig element innen utnytting av personer i menneskehandelen er det som på engelsk kalles for "debt bondage system" eller "peonage". Dette innebærer at den som er utsatt må betale tilbake en gjeld som vedkommende er blitt påført av sin menneskehandelagent. Dette er en gjeld som er kommet til som følge av transportkostnader, kostnader for dokumenter, bestikkelser, transport, saksbehandlingsutgifter og generelle levekostnader. Ofte innebærer dette at vedkommende blir fratatt sitt pass, blir fortalt at vedkommende er betalt for og at "kjøpesummen" må tilbakebetales. Ved salg fra en menneskehandler til en annen, økes gjelden, som følge av et eget rentesystem. Det er også vanlig at menneskehandlerne bruker straffebøter som en metode for å kontrollere sines.
Menneskehandel i Norge
Mange bruker ordet ”trafficking” om menneskehandel. Norske myndigheter har valgt å bruke ordet menneskehandel. Både kvinner, menn, jenter og gutter utnyttes. Falske løfter om et bedre liv fører ofre for menneskehandel over landegrenser. Mange blir slått, voldtatt, innesperret og sultet inntil de gjør som de kriminelle krever. Ofre for menneskehandel tør ofte ikke å kontakte politi eller hjelpeapparat for å få hjelp til å komme ut av situasjonen. De er redde for represalier overfor familien i hjemlandet. Mange skammer seg over situasjonen de har havnet i.
Noen områder der menneskehandel forekommer
- Gateprostitusjon
- Inneprostitusjon (leiligheter, bordeller, klubber)
- massasjestudio, hoteller, moteller, sauna m.m.)
- Porno i blader eller på internett
- Pedofiliringer
- Arrangerte ekteskap
- Tvangsekteskap
- Husarbeid
- Barnepass
- Familiebedrifter
- Restaurantnæring
- Vaskebyråer
- Bilpleietjenester
- Byggenæring
- Asfalt/steinleggertjenester
- Jordbruksnæring
- Tigging
- Gateartisteri
- Gatesalg
- Vinningskriminalitet
- Produksjon og omsetting av narkotika
- Organdonasjon
Norge som transittland og mottakerland
De fleste land i verden berøres på ulike måter og i ulikt omfang av menneskehandelen, land som de utsatte kommer fra (opprinnelsesland) reiser gjennom (transittland) eller der de utnyttes (mottakerland). Norge er både et transittland og et mottakerland. Flertallet av de utsatte kommer fra Øst-Europa og Sentral-Europa, Asia og Afrika. Hvilke land dette er, varierer over tid.
Oversikt over problemet
Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel, KOM, innhenter rapporter fra etater og organisasjoner og lager årlige rapporter over omfang og problemstillinger.
En forutsetning for at myndighetene kan få oversikt over omfanget er at myndighetene og organisasjoner kommer i kontakt med ofre for menneskehandel, og at de klarer å identifisere personen som et offer for menneskehandel. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel har laget veileder med indikatorlister som skal bidra til at flere blir identifisert.
De som har blitt utsatt for menneskehandelen er forsiktige med å si noe av frykt for hevn fra kriminelle miljøer, frykt for å bli sendt hjem og i tilegg angst for reaksjonene på at de for eksempel har vært innblandet i salg av sex. De utsatte ser også ut til å overføre en generell mistillit til politiet og andre myndigheter i sitt hjemland til norske forhold.
Hva gjøres i Norge?
Utlendingsmyndigheene, politi og påtale, helsetjenester, barnevernet og det sosiale hjelpeapparatet har ansvaret for å beskytte og hjelpe dem som utsettes for menneskehandel. De skal også prøve å hindre at slik utnytting skal fortsette å spre seg, og jobbe for å begrense etterspørselen som skaper det lønnsomme markedet for menneskehandel. Barnevernet skal sørge for å beskytte barn slik at de er i sikkerhet for bakmenn. Politiet og påtale skal sørge for at etterforskningen av slike saker blir prioritert og at lovgivningen blir fulgt, slik at de som tjener på denne virksomheten blir oppdaget og dømt.
Internasjonalt samarbeid
Norge deltar i det internasjonale samarbeidet for å forebygge og bekjempe denne alvorlige formen for kriminalitet og krenkelse av menneskerettigheter. Flere frivillige organisasjoner i Norge og andre land er sterkt engasjert i arbeidet.
Det internasjonale samfunn har de siste årene også vedtatt en rekke konvensjoner av er viktige for arbeidet mot menneskehandelen med kvinner og barn. De viktigste er:
- FNs konvensjon om barnets rettigheter
- FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet (på engelsk og norsk) og tilleggsprotokollen om menneskehandel (Palermoprotokollen 2000),
- FNs kvinnekonvensjon,
- FNs barnekonvensjon og tilleggsprotokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi,
- ILOs konvensjon nr 182 om verste former for barnearbeid.
Norge jobber også mot menneskehandel i for eksempel Europarådet, Østersjørådet og gjennom EØS-avtalen med EU.