Sikre kvalitet og likebehandling i adopsjonssaker

Barnets beste er utgangspunktet for all adopsjonsbehandling. Det skal legges til rette for at barnet skal få en god og trygg familie i hele sin oppvekst. Adoptivforeldre må oppfylle kravene i henhold til adopsjonsloven og retningslinje for adopsjon. For å sikre kvalitet og likehandling i en slik omfattende prosess og for å sikre barnets beste er det lagt opp til en grundig behandling av søknader. For det første utarbeides det en sosialrapport fra kommunen med en tilrådning, deretter behandles søknaden ved et av Bufetats fem regionkontor. Etter et eventuelt avslag kan det fremsettes en klage. Klagebehandlingen skal sikre at vi unngår forskjellsbehandling og klagebehandlingen vil ivareta hensynet til retssikkerhet. Det er Barne, ungdoms- og familiedirektoratet som er klageinstans for vedtaket ved regionkontorene.

Det er i dag lang ventetid for adopsjon. Mange som ønsker å bli adoptivforeldre må søke om samtykke på nytt fordi det har gått fire år siden søknaden ble innvilget, uten at barnet er tildelt. Årsaken til den lange ventiden er at det frigis færre barn til adopsjon i dag fordi landene vi adopterer fra i større grad bruker innenlandsadopsjon i eget land og fordi flere land ønsker å adoptere.. Dermed blir færre barn tilgjengelige for utenlandsadopsjon. Vi forstår at dette er en krevende periode for de som ønsker å bli adoptivforeldre.

Krav til adoptivforeldre

Det er et grunnleggende vilkår i adopsjonsloven og Barnekonvensjonen at det bare kan gis adopsjonsbevilling når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet (§ 2). Retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem utleder hva som ligger i dette, og har derfor bestemmelser om søkernes alder, krav til god fysisk og psykisk helse, krav til en trygg og stabil økonomi, samt krav til ekteskapets varighet og stabilitet. Retningslinjene sier videre at selv om det regnes som best for barnet å få både en mor og en far gjennom adopsjon, kan det unntaksvis gis godkjenning til enslige søkere med spesielle ressurser overfor barn. Hensikten med retningslinjene er å ivareta hensynet til det ukjente adoptivbarnet. Retningslinjene bygger derfor på hva som antas å være til barnets beste, og gir ingen søkere en rett til å adoptere. Dette stiller krav til god og forutsigbar skjønnsutøvelse ved behandlingen av søknader om forhåndssamtykke til adopsjon. Oftest vil tvil om en adopsjon være knyttet til søkers alder og/eller helse. En vurdering av alder må også bero på en vurdering av søkers omsorgsevne i et fremtidsperspektiv på minst 15-20 år.

Retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem er gitt av daværende Barne- og familiedepartementet i 1998. Retningslinjene sier at søkerne bør være under 45 år for å kunne få forhåndssamtykke, men at det kan gjøres unntak for søkere med særlig god helse, søkere med spesielle ressurser overfor barn, søkere som ønsker å adoptere noe eldre barn, søkere hvor den ene søkeren var klart yngre enn 45 år, og søkere som ønsker søsken til barn som allerede er i familien. De mange unntaksbestemmelsene førte til at et større antall søkere enn forventet falt inn under unntaksbestemmelsene. Det har derfor ikke bare vært unntaksvis at søkere hvor den ene eller begge har vært over 45 år, har fått forhåndssamtykke til adopsjon. Samtidig har det vært slik at jo eldre søkerne har vært, altså hvor mye over 45 år søkerne har vært, jo strengere har vurderingen vært.

Ingen søkere har nøyaktig lik situasjon. I den grad det oppstår ulik praksis ved regionkontorene, for eksempel om noen regioner legger seg på en for streng praksis vedrørende vurderingen av søkernes alder, helsemessige forhold, og så videre, fanges dette opp i klagebehandlingen. Klageinstituttet sikrer alle rett til fornyet behandling av søknaden og jevner dermed ut de forskjeller som måtte være regionene imellom i deres behandling av søknadene. Alle regioner vil derfor fra tid til annen oppleve at klageinstansen kommer til en annen konklusjon og dermed omgjør regionens vedtak.

I artikkelen fremgår det også at det i 2009 var en forholdsvis stor forskjell i avslagsprosenten de fem regionene imellom. Region øst lå høyest med over 20 prosent avslag, mens region nord lå lavest med bare ett avslag, tilsvarende i underkant av fire prosent. Med et så lite antal saker til behandling som region nord hadde i 2009, gir det liten mening å sammenligne denne regionens avslagsprosent med avslagsprosenten i de øvrige regionene, og da spesielt med region øst. Region øst behandler nærmere 50 prosent av alle adopsjonssøknader i Norge.

Relatert innhold