Dette understreket flere på konferansen ”Få hjula i gang”, som Statens råd for likestilling av funksjonshemmede arrangerte i Oslo 17. november.
Tre ministre
Regjeringen var godt representert på konferansen. Tre ministre innledet: Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.
Hovedtema for konferansen var arbeid. Men for å få flere med funksjonsnedsettelser i jobb, og dermed få satt ”hjula i gang”, kreves det at også mye utenfor arbeidsplassene fungerer. Derfor var konferansen delt i tre underpunkter: bolig, utdanning og tjenester og hjelpemidler. For å belyse de mange sidene av problemstillingene var funksjonshemmede, forskere og politikere invitert.
Alt henger sammen med alt
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm redegjorde for jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne. Den ble fremlagt sammen med statsbudsjettet i oktober og omtalt her på rådets nettside.
I jobbstrategien tar regjeringen spesielt for seg hva som kan og bør gjøres for å få unge med funksjonsnedsettelser i arbeid.
Rullestolbruker Laila Bakke-Larsen er en av dem. Hun er ung, har nettopp avsluttet utdanningen og begynt å arbeide. På konferansen snakket hun blant annet om hvilke praktiske problemer hun fikk med boligen og å organisere livet da hun flyttet til Oslo etter avsluttet psykologistudier i Trondheim: - Det sugde energi. Alle har en energipott. Ved å bruke så mye tid og krefter på å bo og leve ble det mindre igjen til jobben. Jeg sier som Gro Harlem Brundtland: Alt henger sammen med alt.
Med utdanning i sentrum var forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland inne på noe av det samme: - Utdanning, bolig og tjenester er behandlet som separate punkter på denne konferansen. Jeg mener likevel at vi må se disse områdene i sammenheng. Det hjelper ikke med tilgjengelig utdanningstilbud dersom tilrettelegging innenfor andre områder er mangelfull. Det kan godt være slik at vanskene som funksjonshemmede studenter opplever ofte gjelder forhold utenfor selve studiestedet. Det kan igjen føre til at studiehverdagen blir vanskelig å organisere.
Boligen – en grunnpilar
Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete trakk fram boligens betydning – også for arbeidet: - Jeg mener at en god, trygg og stabil bolig er forutsetningen for deltakelse i samfunnslivet og arbeidslivet. Sammen med helse og utdanning, og inntekt, er boligen grunnleggende i livene våre. Den er en grunnpilar som ofte blir glemt når vi diskuterer velferdssamfunnet og det fellesskapet det utgjør.
- Undersøkelser viser at et mindretall av boligene er tilgjengelige i dag. Trinn, terskler og smale dører er eksempler på hindringer som vi møter. Det reduserer valgmuligheten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi har satt i gang ulike tiltak for å rette på det, sa kommunal- og regionalministeren.
Navarsete tok også for seg bolig- og byggenæringens mange påstander om at nye boliger blir dyrere fordi det stilles krav om universell utforming: - Vi bruker mye tid på å slå tilbake det som jeg vil si nesten er propaganda og feil informasjon. Jeg mener det er å gå med ryggen mot framtiden ikke å gjøre det vi gjør nå. Akkurat som vi har miljøkrav, må vi ha tilgjengelighetskrav. Det burde være helt sjølsagt i 2011. Det burde ikke engang være noe å diskutere at det skal være slik, sa hun.
Rødt lys for omfattende samlokalisering
Professor Johans Sandvin var kritisk til at eldre, utviklingshemmede, mennesker med psykiske problemer, rusmisbrukere og mennesker med funksjonsnedsettelser stues sammen i egne boligkomplekser.
- De som kjenner meg vil ikke undres over at jeg tar dette opp her, sa han. – Jeg brukte begreper som omsorgsgetto og omsorgscontainer, ja, endog omsorgsreservater om denne tette samlokaliseringen av omsorgsboliger allerede på 1990-tallet.
Sandvin understrekte at ”boligpolitikkens innlåsing i omsorgspolitikken” får konsekvenser for en rekke andre hensyn og politikkområder, ikke minst sysselsetting: - En effektiv sysselsettingspolitikk for personer som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet forutsetter muligheten til å være mobil. Men når bare en svært begrenset del av boligmassen er tilgjengelig for funksjonshemmede, så er denne mobiliteten svært begrenset, sa han.
Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete hadde ordet like før professor Sandvin – og ga uttrykk for liknende synspunkter. Hun minte om at boligutvalget som avga NOU 2011:15 Rom for alle – en sosial boligbygging for framtiden var skeptisk til samlokalisering av ulike brukergrupper.
- Det er jeg også. Slik samlokalisering kan være negativ for beboeren, og det vil jeg følge opp i meldingen om boligpolitikken. Jeg vil problematisere framveksten av større samlokaliserte boliger om samlokalisering av ulike brukergrupper. Vi må spørre: Hvor mange boenheter kan kommunene lokalisere sammen? Hvordan kan en gjøre det? Jeg tror at små boenheter kan være positivt – med noen fellesareal -, men når det bygges svære, institusjonsliknende boenheter, da må vi våre på vakt. Da må det lyse en rød lampe.
Løfter og virkelighet
Eivor Berg er 24 år, studerer psykologi, er døv og har en kronisk sykdom. På konferansen ”Få hjula i gang” fortalte hun om sine erfaringer som student:
- Noe av det jeg synes er mest problematisk med å studere er et stadig misforhold mellom det man blir forespeilet og lovet, og den virkeligheten man faktisk møter. Det er en psykisk belastning og et stressmoment som jeg gjerne skulle vært foruten, sa hun. Deretter tok hun for seg åtte punkter hentet fra nettsidene til Universitetet i Oslo. Hun fortalte om hva hun ble lovet og hva hun faktisk fikk:
- Individuell veiledning for førstesemesterstudenter
Med en gang jeg fikk innvilget studieplass, tok jeg kontakt for å få et møte med rådgiveren for hørselshemmede. Hun hadde ferie fram til en uke etter at mine forelesninger hadde begynt for fullt. Ikke fikk jeg noe særlig ut av denne veiledningen heller. Jeg opplever - logisk nok - ofte at det er jeg selv som er eksperten på mine utfordringer, men det er skuffende når man opplever at faginstanser ikke kan tilby deg noen ting.
Da jeg fikk møtet med rådgiver, var beskjeden at hørselshjelpemidler, nei, det hadde de ikke. Det måtte jeg søke hjelpemiddelsentralen om. Noe det ville vært veldig greit å få vite i god tid - før studiene startet, ikke en uke etter.
- Informasjon til forelesere og veiledere om nedsatt hørsel hvis ønskelig.
Det har jeg aldri fått tilbud om. Jeg har hele tiden selv informert forelesere.
For hørselshemmede er det mest naturlig at dette ville bety teleslynge. Det er knapt ett auditorium på universitetet der dette er installert. Psykologisk institutt, hvor jeg holder til, ble bygget i 2004. Selv ikke i det største auditoriet er det teleslynge.
- Reservasjon av best mulig plass i forelesningssal
Det har jeg aldri fått tilbud om. Har heldigvis aldri hatt behov for det heller, det er få som ønsker å sitte på første rad.
- Reservasjon av lesesalsplass
Reservert lesesalsplass har jeg fått, men først etter å ha etterlyst det, etter at jeg snakket med andre studenter som hadde dette.
- Hjelp til å skaffe et rom for avslapping
Rommet jeg har lesesalsplass i har avslapningsmuligheter, men dette fikk jeg altså ikke tilbud om eller tilgang til før jeg fikk lesesalsplass.
- Tilrettelegging ved eksamen
Tilrettelegging ved eksamen har aldri vært noe problem å få innviglet, men det er tungrodd byråkrati at man må søke for hvert eneste fag, hvert eneste semester. Funksjonshemningen min er konstant, og tilretteleggingsbehovene er konstante. Dessuten burde det å få ha med tolk på eksamen være en automatisk innviglet rettighet, og ikke noe som må søkes om.
Ekstra kompetanse
Eivor Berg er én av mange som møter hindring etter hindring i hverdagen – og som selv sørger for å fjerne dem eller komme over dem. Som så mange viser hun fantasi, pågangsmot og utholdenhet. Slike erfaringer og slike egenskaper trakk lederen for Statens råd for likestilling av funksjonshemmede, Henning Aanes, fram da han oppsummerte konferansen:
- Den kompetansen mange funksjonshemmede oppnår, og som flere har vært inne på her, bør være et stort pre for arbeidsgiverne. Det gjelder bolig, utforming og innredning, det gjelder transport, privat og offentlig, det gjelder faglitteratur, studiestedet både ute og inne i alle etasjer, det gjelder forelesninger, eksamener, lesesalplasser, veiledning, assistanse, hvilerom og tekniske løsninger, det gjelder å forholde seg til NAV og andre offentlige etater og det gjelder informasjon. Med denne oppramsingen har jeg vært innom kanskje halvparten av det som har vært oppe her i dag. Den arbeidsgiver som ikke skjønner at det her er en ekstra kompetanse, har ikke fått med seg det vesentlige. Her har vi å gjøre med problemløsere som er vant til å BRUKE store ressurser og arbeide hardt.
- Betyr det at vi må forvente at alle funksjonshemmede har en slik ekstra kapasitet og ekstra kompetanse? Må de være supermennesker for kunne fungere i arbeidslivet? Selvfølgelig ikke. Vi venter at alle som søker en stilling skal være gjennomsnittmennesker, pluss minus, sa rådsleder Henning Aanes.
Konferanserapport
Det skal utarbeides en fyldig rapport fra konferansen ”Få hjula i gang”. Den blir lagt ut på denne nettsiden og trykt i papirutgave.